Barnevernet – norsk barnevernmyndighet

Barnevernet, altså den norske barnevernstjenesten, vekker ofte interesse blant polakker som bor i Norge – dessverre ikke alltid positive følelser. Rundt denne institusjonen har det vokst frem mange myter, særlig om måten den håndterer saker som gjelder barn på. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvordan Barnevernet fungerer, hva rollen deres innebærer, og hvilke prosedyrer som brukes ved en intervensjon.

Hva er barnevernet?

Barnevernet er en norsk institusjon som har ansvar for barns og unges trivsel og omsorg. Virksomheten bygger på barnevernloven, som har som mål å sikre barn og unge trygghet, omsorg, forståelse og gode og trygge rammer for utvikling. Etter lovendringen i 2018 har barn rett til statlig inngripen når det foreligger begrunnet mistanke om brudd på deres rettigheter.

Hvordan fungerer barnevernet?

Ved beskyttelse av barn kan prosessene igangsettes på to hovedmåter. Den første er en melding fra sosialtjenester på kommunalt eller fylkeskommunalt nivå, og den andre er direkte kontakt fra personer som er berørt av problemet og selv søker hjelp, eller melding fra utenforstående.

Meldinger om situasjoner som krever inngripen kan komme fra ulike kilder. De vanligste er meldinger fra politiet og andre tjenester. Mange saker meldes også av barna selv, deres familier, venner, naboer og offentlige institusjoner som skoler eller helsestasjoner. I henhold til barnevernloven har alle rett til å melde bekymring for et barns omsorgssituasjon.

Noen yrkesgrupper, som for eksempel lærere, har plikt til å melde fra om situasjoner som potensielt kan skade barn. Etter å ha mottatt en melding starter tjenestene en undersøkelse for å avklare den faktiske situasjonen i familien. Undersøkelsen kan omfatte hjemmebesøk, intervjuer og konsultasjoner med andre institusjoner.

Etter at undersøkelsen er avsluttet, er flere utfall mulige:

1. Saken henlegges.
2. Det fattes vedtak om frivillige hjelpetiltak.
3. Saken sendes til komunne for bruk av tvangstiltak.
4. Saken avsluttes av ulike grunner, for eksempel hvis meldingen var falsk.

I de fleste tilfeller er tiltakene fra Barnevernet rettet mot frivillig hjelp til familien. Målet er å bidra til positive endringer, både for barnet og for hele familien. Familier får ofte råd, støtte i form av fritidsaktiviteter, samt terapeutisk hjelp.

I situasjoner der det er behov for mer inngripende tiltak, kan staten starte en sak for å iverksette tvangstiltak. Dersom disse tiltakene ikke fører til fremgang, kan det bli aktuelt å starte en prosedyre i henhold til de videre bestemmelsene i barnevernloven – altså en prosedyre for å ta barnet fra foreldrene for plassering i fosterhjem.

Barnets rettigheter i prosessen

Barnets rettigheter i prosessen reguleres av barnevernloven § 6-3. Det legges vekt på å informere, konsultere og ta hensyn til barnets mening, særlig når barnet har fylt 12 år. Det betyr at barnet skal bli hørt, og at dets syn på situasjonen skal få betydning i saksbehandlingen.

Hvis barnet har fylt 15 år, kan det opptre som part i saken og ivareta sine rettigheter.

Oppsummering

I 2010 hadde fosterhjem og andre institusjoner totalt ansvar for 6980 barn og unge. Til tross for misforståelser og myter er hovedmålet med barnevernet å sikre et trygt og sunt utviklingsmiljø for de yngste. Barnevernets tiltak er strengt regulert ved lov, noe som sikrer tilstrekkelig beskyttelse av barnets rettigheter og en rettferdig prosess.